We can’t plan life. All we can do is be available for it.

Jeg skal dele noe med dere, noe personlig. Jeg kommer til å føle meg sårbar, kanskje jeg angrer etterpå. Men jeg gjør det likevel, litt for min egen del.

Noen ganger blir ikke alt som vi ønsker, det har jeg lært opp til flere ganger. De som har fulgt bloggen min en stund fikk med seg at det skjedde noe forferdelig i juni, bare en uke før jeg var så uheldig å brekke ankelen. Egentlig så var det på en måte litt «godt» å brekke ankelen, for med sykehusopphold, operasjon, krykkelivet og fjerning av skruer så ble det lite energi og tid til overs for å tenke på noe annet.

Da det hadde skjedd var vi fast bestemt på å ikke la det knekke oss, og det har vi på mange måter greid. Med ankelbruddet ble livet med det samme veldig tilbaketrukket og jeg fikk kanskje ikke bearbeidet ulike utfordringer som jeg kanskje burde. Men likevel så har jeg følt av både jeg og kjæresten min har bearbeidet mye sammen, og med trygghet og støtte fra mennesker rundt oss. Likevel er det mange reaksjoner som man ikke kan styre selv, jeg har opplevd å «miste kontroll» i ulike situasjoner, knekke sammen og/eller bli veldig usikker og redd. Dette er reaksjoner som er vonde, men de går over. 

Etter sommeren var det flere som lurte på hva jeg skulle gjøre med skolen, det var jo fysisk umulig for meg å gå på forelesning de første månedene, men jeg var likevel fast bestemt på at det skulle gå bra. Og det gjorde det jo egentlig, jeg følte jeg fikk med meg en del, jeg leste forelesningene fortløpende som ble lagt ut på nett, og bøkene ble bestilt. Så kom eksamen, forberedelsene gikk greit til første eksamen, men så ble jeg syk og fikk jeg bronkitt og måtte dermed stå over. Og forrige torsdag var jeg endelig oppe fra sengen og følte meg frisk nok til å sette meg og forberede meg til andre eksamen, og som dere vet, så har ikke det gått helt etter planen.

Jeg trodde at motivasjonen var fraværende, men når jeg tenker meg om så var den jo fullt tilstede, jeg ville jo lese, bli ferdig og gjennomføre med glans. Det var konsentrasjonen som var problemet, den har forsåvidt vært et problem lenge, men jeg har for lengst funnet min måte å bekjempe det på. Jeg vet akkurat hva som fungerer for meg, hvordan jeg skal lese til eksamen for å gjøre mitt beste, men denne gangen fungerte det ikke i det hele tatt. Uansett hvor mye jeg prøvde så forstod jeg ikke ordene jeg leste, tankene fløt og jeg gjorde ikke annet enn å rive meg i håret hver halvtime fordi jeg måtte gå tilbake og starte på ny. Jeg har vært så frustrert og jeg har grått. Til slutt måtte jeg i går innse at dette var en umulig oppgave, jeg måtte gi opp. Er det noe jeg hater, så er det å gi opp når jeg har bestemt meg for at jeg skal greie det, jeg føler meg dum og svak.

Det var mamma som til slutt sa det, at kanskje alt som har skjedd i løpet av de siste 5 månedene har vært nok. Kroppen min prøver kanskje å fortelle meg at nå orker den ikke flere «store» ting på så kort tid. Dette er en ubehagelig reaksjon, og den vil ikke gå over så fort som de andre.

Som dere sikkert har forstått så skal jeg ikke ta eksamen før jul. Jeg må melde meg opp til ny eksamen og ta begge to i januar/februar. Jeg håper virkelig at jeg til den tid har greid å overvinne dette monsteret. Min plan er å lese ferdig nå før jul, kanskje det går bedre når jeg ikke har tidspresset så nært.

Jeg har ikke skrevet om det som skjedde, ikke fordi det er hemmelig, men fordi jeg ikke har følt meg klar for å «gjenoppleve» det enda. Noen få av dere vet hva som skjedde og forstår sikkert omfanget mye bedre. Jeg vil uansett takke alle dere for de fine støttekommentarene jeg fikk på forrige innlegg, skulle ønske min situasjon var så enkel at de passet perfekt og at jeg kunne stå på og gjennomføre.

Dere er uansett kjempesøte! ❤