Måned: juli 2011

Sunday service

Et av mine favorittbilder av Blake og Leighton. Elsker antrekkene, fargene, tilbehøret og håret.

I går kveld hang vi ut på en superchill location, med godt selskap og utsikt over Vågen. Årets Tall Ship Race er over for Stavanger og i går var det folkefest, avslutningeskonsert med Purified in Blood og selvsagt fyrverkeri. 

I dag skal søndagen nytes på sofaen med smoothie før vi skal være med noen venner. Håper lørdagen deres var fin, og at søndagen blir like så. 

Takk til alle dere snille som har stemt på kjolen, setter utrolig pris på det! 

Dere kan fortsette å stemme på kjolen min her!

 

3 days left

Oppi alt det som har skjedd så glemte jeg helt ut Nelly konkurransen. Jeg ville blitt så glad hvis dere stemmer på kjolen min med 5 stjerner. På grunn av en veldig vond hendelse og på grunn av min brukne ankel så måtte vi avlyse hele sommerferien vår, og det hadde vært så fint å vinne denne. Hvis kjolen min kommer blant de 100 øverste så er vi med i trekningen av en ferie for 2. Jeg hadde blitt så glad hvis dere hjalp meg å nå de 100 øverste. 

Se framover med optimisme

Jeg hadde mange planer for bloggen i sommer, blant annet en serie av poster for å videreføre viktige aspekter ved temaet kvinner og kropp som startet med innlegget om Vogue sin forside, dette har blitt satt på vent inntil videre. Ellers har jeg allerede nevnt at jeg ville ha en sommerkonkurranse og det skal jeg få til snart.

Denne sommeren har virkelig vært så uforutsigbar som overhode er mulig, det er nesten slik at jeg ikke fatter alt som har skjedd. Det kan tenkes at jeg har hatt god tid til å skrive og planlegge siden jeg har sittet med gipset fot i flere uker, men det har ikke vært tilfellet for meg. Det har skjedd ting som preger meg og mine tanker hver dag, så jeg har rett og slett vært opptatt med det, og jeg har vært opptatt med å gjøre akkurat det jeg vil og ikke det jeg «må». Det hele ble toppet med fredagens hendelser.

Nå handler det om å se framover med optimisme, og jeg skal for min egen del og for folk rundt meg sin del fortsette med å gjøre akkurat det vi vil. Bloggen har faktisk vært god å ha i disse dager, her har jeg fått tankene over på andre ting, samtidig som jeg har fått skrevet ned noen tanker og følelser. Jeg gleder meg til å blogge framover, og ikke minst til å lese deres fine blogger. Tusen takk for alle deres gode kommentarer og for at dere er innom her, det varmer hjertet mitt.

Håper alle dere får en fin dag!

Twinkle Twinkle Little Star

For noen dager siden fikk jeg en utrolig fin overraskelse i posten fra min gode venninne Synnøve, en «god bedring»-gave rett og slett. Et herlig Beckesöndergaard skjerf som jeg gleder meg masse til å bruke. 

I disse dager merker jeg at jeg setter ekstra stor pris på mine flotte venner, og jeg gleder meg uendelig masse til gipsen er av og jeg kan bli litt mer sosial. På lørdag hadde vi planlagt å samles en liten gjeng hos oss, og det gjorde vi. Det var godt å kunne samles, prate om det som hadde skjedd, erge oss sammen, men også smile og le sammen. Det var like godt å møte venner på minnesmarkeringen på mandag.

Jeg har alltid satt stor pris på vennene mine, men jeg tror jeg setter enda større pris på dem nå

Kilde: Dagbladet

Et hav av mennesker, et hav av kjærlighet, omsorg og samhold. Det var en ubeskrivelig god følelse å se alle som strømmet på, jeg er så glad for at jeg fikk hinket meg ned med min kjære og mine foreldre. Vi skulle sørge sammen, men det var noe godt med det hele. Der stod vi (jeg satt vel og merke) sammen med mellom 75.000 og 100.000 andre. Jeg fikk truffet gode venner, vi fikk pratet og til og med ledd litt. Mest av alt fikk vi kjenne et enormt samhold, vi var alle der av samme grunn. 

Det er et bilde som sikkert de fleste av dere har sett i ulike aviser, og dere har kanskje sett intervjuet med henne. Bildet av en jente som klemmer sin far på Sundvolden. Hun ble overtalt til å svømme av en venninne, og hun sier at det er det smarteste hun har gjort. I dag fikk jeg en klem av denne jenta, jeg holdt på å knekke sammen med tanken på alt hun må ha opplevd, men hun var så sterk, så sterk at hun ga meg styrke.

Alle AUFerne er en stor inspirasjon i disse dager, de viser en menneskelighet gjennom deres ulike måter å være på etter alt de opplevde på Utøya. De viser smerte, sorg, styrke, lettelse og ikke minst pågangsmot. Og resten av befolkningen viser at de ikke er alene. Jeg er stolt!

 

Come together

Møt opp og stå sammen med resten av landet. Vi må vise støtte til de etterlatte, til de som overlevde og til de som fortsatt savner noen. Vi må ta vare på hverandre og vise at denne hendelsen ikke har gjort annet enn å samle oss. 

Omsorg, samhold og solidaritet ❤

 

Jeg ønsker at vår framtid blir en hyllest til de som er borte

Dette er en sang som vi synger i SU og SV, og jeg vet at den synges i AP og AUF. Og med den vil jeg hylle våre kamerater.

Jeg har prøvd å skrive flere ganger, det er for vondt å prøve å sette ord på det vi gjennomgår nå. I et øyeblikk sitter vi og måper over en bombe i Oslo, jeg kaster meg over mobilen og ringer mine nærmeste venner som bor i Oslo, de er ok. Hjertet verker og tårene presser på. Så kommer det opp for meg at vi er i regjering, mine partifeller har sin arbeidsplass der. Jeg sjekker facebook, twitter og sender meldinger, de er ok. Jeg ser at bloggvenner logger seg på facebook og skriver nye innlegg om hendelsen. Nyhetene står på, vi skal spise. Statsministeren snakker med pressen, til slutt sier han noe om at situasjonen på Utøya er kritisk. Hva er det som skjer? Plutselig får vi vite det som foregår, jeg bryter ut i gråt, maten blir lagt bort. 

Jeg har politikervenner og bystyrekolleger som er på Utøya tenkte jeg, hvordan kan dette skje? På facebook ser jeg etter livstegn fra dem, en av dem har oppdatert profilen sin nylig, hun skriver at noen skyter og at de gjemmer seg. Fortvilet sitter vi rundt omkring i Norge og følger det brutale dramaet som utspiller seg, vi kan ikke se for oss hva de opplever. Senere får jeg bekreftet at de jeg kjenner er i trygghet. Jeg vil ikke annet enn å gi dem en klem.

Slik opplevde jeg hendelsene på fredag, jeg gråt, det var smertefullt og uvirkelig. Men min smerte, mine tårer, kan ikke sammenlignes med det de som opplevde alt måtte ha følt og det de føler nå. 

Vi er et samlet land, jeg har aldri opplevd lignende samhold i Norge. Jeg er stolt av landet vårt, jeg er stolt av å være norsk. Nå skal vi minnes de som har blitt revet bort fra oss, og vi skal se framover. Vi skal ikke la oss knekke av denne ondskapen, vi skal bli sterkere, åpnere og mer demokratiske.

Jeg ønsker at vår framtid blir en hyllest til de som er borte. 

I mitt hjemland Colombia sier vi:

For våre døde kamerater, ikke et minutt stillhet, men et helt liv i kamp!

Håper dere møter opp på arrangementene som foregår i hele landet i morgen, her i Stavanger samles vi kl 18 utenfor Domkirken, se facebook-event her!