Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive om dette, jeg har prøvd i flere dager. På mandag mistet vi en av de fineste, tryggeste og varmeste personene. På mandag tok min elskede morfaren sine siste åndedrag. Den gode morfaren min som alltid har hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og som fortsatt kommer til å ha det. Han som har gitt meg de stolte karibiske anene, smilehullene, krøllene og den gyllenbrune huden. Alle mine fine besteforeldre har gitt meg noe som gjør at jeg er meg, men morfaren min viser nok sterkest igjen, spesielt på det ytre og forhåpentligvis på det indre også. Han var så god og mild. Han hadde litt hes stemme, en myk dialekt fra kysten, et varmt smil og snille øyne. Alle elsket morfar.
Da mamma, pappa og jeg måtte flykte til andre siden av kloden ble vi møtt av snille mennesker på Fornebu som ha meg en liten koseløve, den fikk navnet Lucho. Lucho er oppkalt etter morfar som het Luis Angel Sosa, Lucho er kallenavn for de som heter Luis. Jeg ville ha min kjære bestefar nær. Det var også derfor jeg elsket å se på The Cosby Show og alt annet med Bill Cosby, han ligner nemlig litt på min morfar. Det varmet alltid å høre stemmen til morfar i andre enden av telefonen, den hese stemmen som sang bursdagssangen og som sa så fine ord. Vi var alltid langt borte, men vi elsket hverandre høyt. Jeg syns ofte det var urettferdig at alle andre fikk ha sine besteforeldre så nært, mens mine var langt langt der borte. Men slik er vår realitet som pappa sier, og jeg aksepterer den. Det er godt å bo i Norge, selv om jeg skulle ønske det var nærmere Colombia. Spesielt nå. Mamma og pappa reiste i en fei på tirsdag, begravelsen var allerede på onsdag. Kirken var stappfull, det overrasker meg ikke. Alle elsket morfar.
Sorgen har vært vond de siste dagene, vi har grått og mimret. Snille familiemedlemmer har ringt, folk har skrevet fine ord og «liket» bildet mitt på facebook og instagram. Vi har fått blomster på døren. Men likevel er det så fjernt. Vi har støttet venner som har mistet foreldre og besteforeldre, sett hvor vondt de har hatt det i begravelsen og slikt, men for meg og lillebror som er her i Stavanger, som ikke er midt oppi det på samme måten, er det hele så fjernt. Hverdagen, regnværet, treningen, TV-titting på kvelden, frokost, middag – alt er nesten helt normalt. Bortsett fra at vi vet at han er borte, det gjør så vondt. Jeg vet at det blir verre, de vondeste følelsene vil blusse opp når vi kommer ned til Colombia igjen. Der da vi ser den tomme sengen, den tomme stolen, tomheten etter morfar. Det er da det virkelig kommer til å gå opp for oss. Jeg gruer meg. Og jeg gruer meg til jul, 24. desember var ikke bare julaften for oss, det var også morfars bursdag.
Jeg er glad for at nettopp jeg fikk være lille jenta hans. Jeg er glad for at jeg fikk bodd med han i 3 år av livet mitt. Jeg er glad for at min lillebror fikk hatt en snill morfar. Jeg er glad for at vi fikk opplevd å se han danse, synge og le. Jeg er glad for alle de gode minnene. Jeg er glad for at jeg fikk høre han synge for meg i telefonen hver gang jeg hadde bursdag. Jeg er glad for at vi fikk se hvor glad alle var i han. Jeg er glad for at vi fikk sett han bare noen måneder før det skjedde. Jeg er glad for at kjæresten min fikk truffet han da han fortsatt var seg selv, jeg er glad at han fikk opplevd humøret og personligheten hans. Jeg er glad for at jeg fikk hatt en så god og fin morfar. Te amo ❤