The body achives what the mind belives

Dere aner ikke hvor innviklet det er å få skrivelyst fra her og til månen midt i en treningsøkt. Eller rettere sagt mot slutten av en økt, når jeg er sliten, svett og legger de siste kreftene til. Jeg kunne ikke annet enn å skrible ned noen stikkord på iPhonen. For dette innlegget skulle komme, før eller siden skulle jeg dele dette med dere. Tittelen har vært lagret lenge, mer enn en måned. Jeg måtte bare få den rette ånden over meg, og den kom i går, på slutten av en knallhard cardio-økt.

At jeg i går valgte å titte på den lille TV-skjermen på ellipsemaskinen mens jeg trente var ikke tilfeldig. For andre dag på rad ville jeg bare tråkke i vei og svette fra meg. Og for andre dag på rad kunne jeg bli inspirert av modige og sterke Karina Hollekim. Å se at noen trosser hindringer og gjennomfører det umulige er motiverende mens man trener utholdenhet, det skal jeg love dere. Og det var det som skulle til for at jeg endelig skulle få skrevet denne posten.

Det meste er mulig, så lenge man har troen og viljen på plass. Jeg trengte en påminnelse på at jeg også har greid det, og jeg fortsetter å greie det hver dag. Vi har alle ulike mål vi ønsker å oppnå i løpet av livet. Dere som har fulgt meg lenge vet at livet mitt ble snudd opp ned sommeren 2011, og med det kom også et vendepunkt. Et vendepunkt som handler om livet mitt, kroppen min og helsen min. Det handlet om å ta grep og justere livsstilen, det handlet om å bli sterk og sunn.

I oktober i fjor kunne jeg endelig kaste krykkene etter ankelbruddet. I november i fjor fikk jeg mitt første ordentlige treningsprogram. Siden det har jeg hatt flere program og jeg har tilbrakt utallige timer i treningstøy. I dag, mer enn ett år etter kan jeg fortelle dere at jeg er mer enn 15 kg letter. Se for dere 15 Norvegia oster, en illustrasjon som Kamilla ga meg da jeg fortalte henne om de første 10. Fett er byttet ut med muskler. Venstrebenet mitt som ikke var annet enn skjellett og gele (fett) etter 3 mnd uten bruk er hardt med markerte muskler. Begge bena er sterkere enn noen sinne, til og med sterkere enn det de var etter 10 år på fotballbanen og 2 på tennisbanen. Skadene som gjorde at jeg ikke kunne spille mer eller jogge langt finnes ikke mer. Greit, jeg kan fortsatt ikke løpe langt uten at ankelen min blir vond, men det er ikke fordi jeg er skadet eller utrent, det er fordi jeg har en operet ankel med skruer og jernplate. Jeg kan uansett gjøre så mye annet!

Da jeg startet denne reisen satte jeg meg noen mål. Jeg ville at foten min skulle bli så bra som den kunne bli igjen, jeg hadde noen faste mål i starten når det gjaldt styrketreningen, ellers var målet bare å se fremgang på trening og forbedringer i kroppen. Etterhvert som endringene ble mer synlige så var det motivasjon nok til å fortsette å stå på, både på trening og på kjøkkenet.

Jeg har ikke tvilt på at mine mål skal nås, jeg har kjempet og kost meg om en annen. Det finnes ingen kur eller diett, alt handler om livsstil. Jeg lærer noe nytt hele tiden og jeg nyter alt sammen. Selv om jeg har bevist at jeg har riktig innstilling og vilje av stål, så har jeg også hatt god støtte hos folk rundt meg. Jeg vil takke kjæresten min som er ubeskrivelig god. Mamma og pappa som alltid støtter og viser at de er evig stolte. Lillebror som støtter, skryter og som er godt selskap på treningssenteret når vi tilfeldigvis møtes der. Min fine venninne Kathy som alltid har fine ord på lager (og som jeg savner inderlig masse nå!). Mine gode venner som har bydd på masse latter og godt selskap. Kamilla som har inspirert og delt verdifulle erfaringer og kunnskap med oss. Og sist, men ikke minst verdens beste sted å trene, nemlig Aktiv Treningssenter og de ansatte der som alltid møter meg med et smil og en spesiell takk til Leif som er min veileder.

20121219-170645.jpg
Til venstre: Glad og klar for å ta fatt på et nytt liv uten krykker (oktober 2011).
Til høyre: Glad med to friske ben og en sprekere og sterkere kropp (november 2012).

Jeg har selvsagt satt meg nye mål, så kampen fortsetter og jeg gleder meg!

Reklamer

31 comments

  1. Å, kjære fine deg, du vet hvor glad og stolt og inspirert jeg blir av det her. Du er så flink og herlig! Tenk de alle du ostene du har gått og båret på – jeg elsker det eksempelet, for da kan man virkelig se det for seg. Jeg digger at du ikke gir deg, og at du jobber så hardt og målrettet.

    Og jeg tror ikke du kan begripe hvor rørt jeg blir av dine fine ord rettet mot meg, for som du vet er det å kunne hjelpe til med nettopp dette temaet ganske spesielt for meg. Nei, dette innlegget må jeg feire med en stor skål frosne bringebær 😀 ❤

  2. Så utrolig flink du har vært! 🙂 Jeg er imponert!!!! Heia deg!
    Det er inspirerende. Jeg er der selv – jeg er skadet og må trene for å bli tilnærmet frisk igjen (bare jeg er frisk nok til å trene). Det krever mer innsats i hodet enn i kroppen.

  3. Du stråler på begge bildene. Ja, det er rart hvordan tankene kan vandre når man er midt i en hard økt. Det er befriede på en merkelig måte og det er skikkelig kos! Håper fortsettelsen for følger er like sterk. Selv savner jeg mere tid og bedre helse til å trene nå i det siste. Ønsker deg ei god jul=)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s