Jeg ønsker at vår framtid blir en hyllest til de som er borte

Dette er en sang som vi synger i SU og SV, og jeg vet at den synges i AP og AUF. Og med den vil jeg hylle våre kamerater.

Jeg har prøvd å skrive flere ganger, det er for vondt å prøve å sette ord på det vi gjennomgår nå. I et øyeblikk sitter vi og måper over en bombe i Oslo, jeg kaster meg over mobilen og ringer mine nærmeste venner som bor i Oslo, de er ok. Hjertet verker og tårene presser på. Så kommer det opp for meg at vi er i regjering, mine partifeller har sin arbeidsplass der. Jeg sjekker facebook, twitter og sender meldinger, de er ok. Jeg ser at bloggvenner logger seg på facebook og skriver nye innlegg om hendelsen. Nyhetene står på, vi skal spise. Statsministeren snakker med pressen, til slutt sier han noe om at situasjonen på Utøya er kritisk. Hva er det som skjer? Plutselig får vi vite det som foregår, jeg bryter ut i gråt, maten blir lagt bort. 

Jeg har politikervenner og bystyrekolleger som er på Utøya tenkte jeg, hvordan kan dette skje? På facebook ser jeg etter livstegn fra dem, en av dem har oppdatert profilen sin nylig, hun skriver at noen skyter og at de gjemmer seg. Fortvilet sitter vi rundt omkring i Norge og følger det brutale dramaet som utspiller seg, vi kan ikke se for oss hva de opplever. Senere får jeg bekreftet at de jeg kjenner er i trygghet. Jeg vil ikke annet enn å gi dem en klem.

Slik opplevde jeg hendelsene på fredag, jeg gråt, det var smertefullt og uvirkelig. Men min smerte, mine tårer, kan ikke sammenlignes med det de som opplevde alt måtte ha følt og det de føler nå. 

Vi er et samlet land, jeg har aldri opplevd lignende samhold i Norge. Jeg er stolt av landet vårt, jeg er stolt av å være norsk. Nå skal vi minnes de som har blitt revet bort fra oss, og vi skal se framover. Vi skal ikke la oss knekke av denne ondskapen, vi skal bli sterkere, åpnere og mer demokratiske.

Jeg ønsker at vår framtid blir en hyllest til de som er borte. 

I mitt hjemland Colombia sier vi:

For våre døde kamerater, ikke et minutt stillhet, men et helt liv i kamp!

Håper dere møter opp på arrangementene som foregår i hele landet i morgen, her i Stavanger samles vi kl 18 utenfor Domkirken, se facebook-event her!

Advertisements

19 comments

  1. jeg føler med deg Luisa, detter så vondt, idag når jeg våknet ba jeg om at det hele var en vondt marrerit, men det var dessverre ikke, det er en ubegripelig trist virkelighet, jeg kan ikke se for meg hvordan de pårørende og de som ble utsatt for disse ummeneskelige og ondskapsfulle handlingene har det, alt vi kan gjøre er å stå sammen, støtte hverandre og ikke la dette knekke oss!

    Godt skrevet!

  2. Jeg skal legge ned blomster og tenne lys utenfor domkirken i oslo, og gå i fakkeltog. Selv om nyhetene står på hele døgnet og man ser bilder av Oslo tror jeg det blir noe helt annet og se det på ekte.. Kjennes ut som om ikke alt har gått opp for meg ennå, kanskje kommer det imorgen..

  3. Luisa, det var virkelig fint skrevet. Jeg tenker så mye på de pårørende at jeg begynner å gråte hver gang jeg tenker på at stakkars ungdommer helt ned i 14-årsalderen gjemmer seg og ringer hjem for å si ha det til familien.

  4. Norge har vært flinke til å stå om det positive de siste dagene. Og hadde jeg bare bodd litt nærmere, så hadde jeg blitt med!

  5. Vakker skrevet, og jeg tror du fanger essensen i det vi alle mener for tiden! Det viktige er at vi holder fast ved denne følelsen også i fremtiden! At den ikke forsvinner når mediehysteriet legger seg!

  6. Tilbaketråkk: 2011 vol. 2 « la Mar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s